Ungdom med skilte foreldre

Dette er en skolestil jeg skrev i 9 klasse.

Ungdom med skilte foreldre

Jeg undrer på hvorfor det er så mange skilte voksne personer?

De står med alteret og låver hverandre evig troskap helt til døden skiller dem ad. Men hvorfor bryter så mange dette hellige løftet? De låver forann guds alter, at de skal elske hverandre til evig tid. Men utrolig mange bryter dette løftet av nesten ingen grunn. Vi ungdom har ikke mye å si, vi blir bare plassert oss en av foreldrene og blir fortalt at vi må leve med det. Det er ikke alltid like lett, for noen får lange avstander mellom de som de er glad i, noen ser aldri en av foreldrene sine igjen. Flere personer har blitt knust og ødelagt av en skilsmisse, og flere kommer det til og bli.

Jeg som er 14 år gammel og har skilte foreldre, savner en skikkelig far, men min far bor i Skottland, og det er ikke alltid like lett for meg å dra og besøke han. Desuten liker jeg ikke hun stygge heksa som han har giftet seg med, hun har gjort at mine foreldre har gått ifra hverandre. Mine foreldre som var de som sto med alteret. Jeg tror flere personer der ute har lidd samme skjebne som meg.

Så kommer det store spørsmålet. Hvem av foreldrene skal du forholde deg til? Norske lover sier det at det er moren som har foreldre retten, men jeg syns at det først og fremst skal være barnet som bestemmer nettopp dette. Vis tilfellet er det at moren er en narkoman og faren er en skikkelig man med god jobb og stabil fritid, da er ikke valget stort. Hvem har barnet det best med? Moren som er en narkoman og sniffer pulver hele dagen, eller faren som har et skikkelig stabilt liv? I noen tilfeller er det faktisk slik. Det er ikke slikt for meg, men jeg tror det finnes en del personer der ute som lever i en slik ond sirkel. Folk som lever slikt havner nok i samme skjebne som sin foresatte, noe skolelys må det være vanskelig og bli. Barnet havner kanskje i feil miljø med ”dårlige” venner, eller kanskje de havner i bråk med politiet? Foreldrene skal gå forann som et godt forbilde, men det kan jeg ikke si at de gjør med å være utro eller gjøre noe annet galt slik at to personer som elsker hverandre så mye, blir så triste og nedfor. Mulig det blir gjernekrympere og tvangsdeprisjoner inni bildet.

Når to voksne personer med barn skiller seg fra hverandre, burde de tenke på to ting, den ene er hvem som skal ta seg av barna, for bli de ikke enige, blir det mora som får foreldreretten.

Så er det hvem som skal følge barna igjennom skolegangen.

Vist det ikke er noen som tar ingiativ til det, ender ungdomen kanskje på gata eller en dårlig betalt møkkajobb og havner på ”kjøret”. Men dette skjer selvfølgelig ikke med alle!

Dagens samfunn sier det at det er greit for voksne personer og skille seg. For over 100 år siden var skilsmisse mer en myte enn en det var et faktum. Men idag er skilsmisser på moten og like vanlig som å bytte sko.

Noen sko blir sure, ille luktende, slitt og fæle, skal du kaste dem i søppelet av den grunn? Eller kanskje du kan gå til en skomaker og lappe litt i skoene?

Eller imponere nye sko fra Thailand?

En skilsmisse er et vendepunkt i et barns liv, det er en ting som snur alt på hodet. Barna og ungdommen vet ikke hvem som har sviktet hvem. Det kommer opp et dilemma uten like. Så etter en stund kommer alt på plass, men etter en stund tenker du, hvorfor ble mine foreldre skilt? Så begynner du å grave i kornet.

Det er tanker som du fortest mulig må få vekk, men det er helt umulig. Det ligger rett under tankene dine og plager og gnager deg, selv om du kanskje har glemt det. Dette er vanskelig ord jeg skriver, men jeg vet ikke noen annen måte å forklare det på. Jeg vet hvorfor mine foreldre skilte seg, men det er ikke noen vits og skrike det ut til hele verden, for det er en altfor personlig sak.

Det finnes et annet problem og ta seg til. Det er nemlig det med stesøken og halvsøsken. Kommer jeg noen gang til å bli skikkelig glad i dem?

Svar et simpelt: Det kommer an på sitvasjonen du er i, om du bor sammen med dem eller du sjelden ser dem. Jeg personlig er ikke knyttet til noen av mine halvsøken eller stesøsken. Jeg har en ekte søster som jeg er kjempe glad i. Hun er mer som en venn enn en søster. Mine stesøsken som er barna til min stefar, er jeg heller ikke akkurat glad i, men er mer som noen venner. Er jeg unormal som ikke klarer og knytte meg til dem, eller er det helt naturlig?

Det spørsmålet er det ikke noen fasitsvar på. Det er rett og slett opp til hver enkel person og bedømme. Det går greit med meg på skolen, det går ellers greit for meg på den sosiale fronten, men mange barn der ute klarer ikke å leve normalt med skilte foreldre. Jeg klare meg helt fint.

Men ellers da, hvorfor velger en person som meg, som nesten aldri snakker om noen personlige ting, skrive en tekst som den her? Vel, jeg må vel få følelsene mine ut på en eller annen måte ivertfall!

Jeg tenker at det er lettere for et barn og få skilte foreldre, da skjønner de kanskje ikke hva som skjer, men når du er midt i puperteten, og masse forelskelser og andre hormonelle følelser og handle med, er det som å bli slått ned med et stålrør i magen. Det kommer så uventet at du føler du bare kan legge deg ned og dø. Kanskje noen legger seg ned og dør, kanskje noen går så langt som selvmord? Jeg syns synd på folk som lever med slike tanker. Greit nok at foreldrene mine er skilte, men hva har det med ditt liv å gjøre?

Du kan vel leve et nesten helt normalt liv selv om foreldrene dine er skilte, eller kan du virkelig det?

For på utsiden kan du si til deg selv, Ja Odd André, du har skilte foreldre, livet ditt er fucked up, men hvorfor sutre over det?

Det er pokker ikke min feil at pappa gikk fra mamma på grunn av ei heks. Søsteren min har det verst, hun føler at det er hennes feil at pappa traff heksa, det var henne som ville gå på ridekurs, og det var pappa som traff heksa og de andre onde trolla der oppe i stallen. Men det har bare noe med skjebnen å gjør. Jeg tror på skjebnen, og det var ment at pappa skulle møte heksa. Men stygge heks, finnes det et heksemiddel som tar knekken på hekser? Ikke vet jeg, men skulle ønske at det fantes.

~ av kwerko den desember 20, 2007.