Dagen jeg ble filosof

At jeg klarte å holde hodet kaldt må være et under. Sitte i den kalde kjelleren å spille et TV-spill hele dagen. Men plutselig krasjer tanken inn i hodet mitt igjen. Klokken tikker uforskylt fremmover mens du vet at moren din ligger på operasjonsbordet med åpen brystkasse.

Jeg grøsser.

Besteforeldrene mine som er i stuen, sitter der alene uten meg. Jeg har så lyst til å holde dem med selskap, men det er for tungt til å reise seg. Føler at det er som om jeg ligger på operasjonsbordet bedøvet under kniven. Hvorfor er moren min så uheldig? Det er alltid hun som blir syk eller noe i den duren. På grunn av stress og lignende har en hovedpulsåre i hjertet nesten blitt tett. Det er umulig å tenkte fremover, selv om klokken politelig går den veien. Jeg skulle gjerne hatt en en skulder å gråte på i tiden der nede i kjelleren. En god venninne eller en annen venn hadde nok vert en trøst.

Tikk takk, tikk takk.

Jeg tror nesten jeg var i ferd med å bli gal, kanskje jeg hadde havnet på galehuset, vist det ikke hadde ordnet seg. Jeg hørte skritt i trappen, og der stod min morfar med eit smil. Audun hadde ringt, operasjonen var vellykket. Vist jeg ikke hadde vært en så hardbenet og gjennomført filosof hadde eg sikkert vendt meg til en høyere makt. Kanskje en Buddah eller noe slikt kunne tatt imot gleden min.

Morfar er nok en av de som blir kalt skarping. Jeg hadde en samtale med ham. Han forklarte hvorfor tiden hadde gått så sent, så forklarte han operasjonen.

Han sa at det var en så komplisert operasjon at hovedlegen hadde tilkallet flere som måtte bli med å leke i sandkassen. Den natten tror jeg at jeg drømte. Det må jeg ha gjort, jeg våknet tvert igjennom svetten. At jeg ikke døde av vesketap, må være et under. Men når eg fekk se mora mi igjen, gikk visse ting opp for meg. Jo høyere du spiller kortene, jo mer faller du på veien ned igjen. Hadde folk levd livet lykkelig, men ikke overlykkelig, da hadde ting automatisk ordnet seg for de fleste tror jeg. Jeg er en filosof med mange sprø tanker. Jeg tror jeg er en av de få som klarer å tenke seg vinden er av samme kaliber som vann. At når du svømmer opp en elv med stri strøm, kjenner du motstanden. Samme som om du skulle stå i en orkan. Da vil vinden prøve å flytte den i sin egen retning. Du har den samme motstanden når du lever livet. Du må enten følge følge vinden å se hvor du havner, eller du kan hoppe fra berget og legge på svøm. Mitt liv har både hatt motgang og medgang. Men når en du er glad i svever mellom himmel og jord, da er det lett å se livet. Jeg tror det bor en liten filosof i alle. Men noe må skje før den våkner…

~ av kwerko den mai 15, 2007.